Då e d noen dager siden vi kom hjem fra klatretur til Tyrkia, og hverdagen er her igjen. Sunni har reist til Trondheim og studier der , mens eg prøver å tvinge meg til studering her i Bergen (E hardt etter en fin fin klatrepåske). Våren virker jo imidlertid så smått å ha gjort sitt inntog på vestlandet, og d e jo fantastisk deilig. Blir uteklatring fremover:-)
Tyrkia:
Vi reiste rett fra hjemmeeksamen og oppgaveskriving, så var egentlig slitne begge to før vi la ut på reise. En egentlig unødvendig lang, men billigere (fortsatt påskedyr) reise som medførte mellomlanding i Berlin og relativt lang venting på flyplassen der. Vi kom til Berlin midt på dagen, og allerede der var varmen slående i forhold til Bergen. Store deler av ventetiden ble tilbragt på en benk utenfor, med varm sol og årets første uteis:-) Etterhvert kom vi oss på flyet mot Antalya, og der fikk vi faktisk relativt bra flymat. E blitt så uvant me flymat at d va et lite sjokk.. Flyet va noe forsinket, så vi var litt spente på om d stod noen og ventet på oss på flyplassen (hadde bestilt henting til campen vi skulle bo på). Etter å ha jobbet oss gjennom passkontrollen og sure passkontrollører som har problemer me å se at eg e meg på grunn av langt lengre hår enn på passbilde, så stod d en gutt me JoSiTo skilt og ventet på oss utenfor. Guttn viste seg å være ubrukelig i engelsk, men han hadde visst veldig lyst å komme seg hjem. Satt me hjerte i halsen stort sett hele turen fra flyplassen til campen (45 min.). Tyrkertrafikk e galematias! Vi kom heldigvis helskinnet fram, fikk satt opp teltet vårt og sovnet vel med en gang..
Vi våknet til et flott syn. Fjell og klipper rundt oss, og sol og varme:-) Det viste seg raskt at JoSiTo campen va et kjempested. Klatrere (mest dansker og tyskere) overalt, og ikke minst fantastisk god mat både til frokost/brunsj og middag. Campen blir drevet av klatrere, som tydeligvis også kan kunsten å lage mat og god kaffi:-)
Etter en lang frokost og kaffi bestemte vi oss for å teste ut skyggefeltet Trebenna siden solen steikte, og feltet lå rett bortenfor campen. Vi begynte bra med fine oppvarmingsruter, men så sa d stopp på en 7b+ som etter utpsyking og problemer med å ta i medførte nedklatring, og snuing fra et alternativt anker på midten. En dårlig start, og vi skjønte vel at vi måtte beregne litt tid på å klatre oss inn. Vi avsluttet imidlertid dagen med en flott rute (Trebenna, 6c+), som gav håpet for de kommende dagene et viktig løft..
I løpet av de neste dagene begynte vi å bli godt kjent med stedet, og fikk etterhvert en bra oversikt over klatringen. Eg hadde hvertfall litt innkjøringsproblemer, og klatret generelt som en hest de første dagene, men d ble bedre og bedre. Det var et felt, "Magara" som pekte seg ut, og ble et slags favorittsted hvor vi faktisk fikk gått de fleste rutene blant dem utenlandspersen Selaminaleykum, 7c. Den gikk vi begge siste klatredagen vår, så d var en perfekt avsluttning på turen.
Etter fire dager med klatring tvang vi oss selv til å legge inn en hviledag, og dagens prosjekt ble å komme seg til Antalya og ta ut penger (JoSiTo campen tar kun kontanter). Vi startet med å haike ned til et litt større sted hvor d skulle gå en buss hver halvtime. Eg e opplært til å ikke haike, så d e jo en liten prøvelse å begi seg ut på denslags.. Vi fikk imidlertid haik med en gang, og kom oss også på bussen uten problemer. Bussturen ble interessant. Tyrkersjåføren så først ut til å befinne seg i en slags sløvhetstilstand, og bussen humpet sakte avgårde. Etterhvert som vi nærmet oss Antalya ble sjåføren mindre og mindre sløv, og bussen gikk fortere og fortere i takt med bilene rundt. En fin busstur:-) Antalya viste seg vel å være en klassisk turistby, og det var ikke et blivende sted, så vi brukte ikke så mye tid der før vi fant et busstopp og håpte returbussen skulle komme. Like mange busser som på busstasjonen i bergen, men holdeplassen var på størrelse med den i Øvre Eidfjord.. Etter mye busskikking kom faktisk vår buss, og vi var på vei tilbake til start. Da vi kom tilbake til landsbyen nedenfor Geyik bayiri, prøvde vi oss på den Tyrkiske retten gozleme, og fikk se kordan damen bakte og laget. Ganske gode greier:-)
De fire neste dagene klatret vi mye bortsett fra en halvveis hviledag. Vi har vel blitt enige om at Geyik bayiri absolutt kan anbefales som klatredestinasjon. Vi traff jo sågar på supermannen Daniel Woods der nede, og når stedet trekker sånne folk så tolker eg d som et kvalitetstegn. JoSiTo campen va og et kjempested å bo på. Vi kjøpte all maten vår der, og prisene er veldig fine for nordmenn hvertfall..
Tuen takk for turen Sunni:-)
